Fra overlevelse til fred med kompleks PTSD

Jeg levde et liv i konstant overlevelsesmodus. Så smalt det. Nå sto jeg overfor to valg; å overgi meg eller å kjempe. Jeg gjorde begge deler, og vant livet mitt tilbake.

Den 31. desember 2018 var det ikke bare nyttårsrakettene som eksploderte i lufta. Jeg hadde også gått på en skikkelig smell, og lå nå i oppløsning på en benk hos legevakta. Jeg klarte ikke stoppe å gråte, og kroppen kjentes som en elv som rant ned av stolen sammen med tårene.

I det fjerne hørte jeg legen si; «Du er helt utslitt du, Katarina!»

Rollespillet

Utslitt. Utmattet. Fatigue. Det var de nye tilstandene mine.

Før var jeg nok sliten, joda jeg var mye sliten. Men aldri sliten nok til å ta pauser. Jeg var alltid på vei en plass, og engasjert i noe.

Jeg jobbet dag og ettermiddag og kveld. Noen ganger også natt. På samme døgnet.

Med arbeidsoppgaver, med studier, med styreverv og med egne prosjekter. Og innimellom der var jeg mor, venninne, elskerinne, vertinne og kjæreste.

Det var mange roller å besitte, og jeg besatt dem så godt jeg kunne. Uten å se at denne galskapen jeg trodde var normal aktivitet, hadde blitt en besettelse.

Jeg var fryktelig travel, men jeg likte det jo!?

Jeg klarer ikke mer

Det uunngåelige hadde skjedd. Det hurtigtoget som jeg ikke hadde klart å hoppe av smalt rett i veggen. Og det tok nesten livet av meg. Jeg tok nesten livet av meg.

For tidligere på dagen den nyttårsaften hadde jeg karet meg opp på en bynær fjellhylle.

Var målet å hoppe? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Ikke sånn egentlig. Det eneste jeg husker at jeg tenkte, om og om igjen, var «Jeg klarer ikke mer!».

Overlevelsesmodus

«Jeg klarer ikke være flink pike mer».
«Jeg klarer ikke de evige kranglene hjemme, på jobb og i meg selv».

Det var så mye å gjøre, så mange oppgaver å løse, så mange forpliktelser å fylle, så mange forventninger å leve opp til.

Jeg levde livet mitt i konstant overlevelsesmodus. Jeg kalte det stress. Jeg kalte det må. Og jeg var redd hele tiden. For å være for mye. For å være for lite. For å gjøre feil. For å være feil.

Noe føltes konstant feil med livet mitt. Jeg visste ikke konkret hva som var feil, heller ikke når det startet eller når det skulle ta slutt. Men jeg var på evig utkikk etter det, som en soldat på vakt.

Et livsviktig valg

Jeg hadde strukket nakken utenfor kanten av stupet, og sett ned i avgrunnen. Der nede stirret døden opp på meg. Slutten på alle feil og lidelser jeg hadde sullet meg inn i.

Men også slutten på alle muligheten som lå foran meg?

Fra dette ståstedet i livet skjønte jeg såpass at jeg hadde to valg:

Hoppe i den sikre død, som en martyr for egen lidelse … eller
Å be om hjelp.

Jeg valgte det siste.

Ikke fordi jeg hadde dårlig samvittighet for de som ble igjen, jeg var langt forbi det. På dette tidspunktet tenkte jeg at alle ville ha det bedre uten meg. At jeg var roten til alt som var vondt i deres liv. Røsk meg opp og kast meg utenfor!

Nei, det var heller en liten gnist av nysgjerrighet som dro meg tilbake. Jeg ville vite hva som skjer i neste episode, det kan jo ikke slutte sånn her?

Hjelp meg!

Den lille nysgjerrige gnisten var heldigvis nok til å få meg ned av fjellhyllen og hjem, hvor min daværende samboer sto på trappen og snakket i telefonen.

«Hun er tilbake nå, så dere kan avbryte søket», sa han tydelig oppskaket og så på meg.

Han var både redd og rasende da jeg kom hjem. Jeg hadde ikke sagt noe da jeg dro, og med tanke på hvilken sinnstilstand jeg hadde vært i det siste døgnet så hadde han fått bange anelser og ringt politiet.

Jeg registrerte knapt den skammen som slo meg i magen, med tanke på at politiet hadde kjørt rundt og lett etter meg, for jeg hadde kun én agenda med å komme hjem.

«Kjør meg på legevakta, jeg trenger hjelp. Vær så snill, hjelp meg!»

Ambulerende akutthjelp

Besøket på legevakta endte med at det kom to menn fra Ambulerende akutteam hjem til meg for en prat. Målet var å finne ut om jeg var i form til å være hjemme, eller om jeg burde legges inn på akuttpost.

Den ene av de to mennene møtte staslig opp i dress, det var tross alt nyttårsaften.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet for at jeg hadde satt i gang et slikt drama og avbrutt festlighetene for noen andre. Og samtidig kjentes det betryggende å ha dem der.

Jeg hadde lagt masken fra meg, og følte meg naken selv om jeg lå fullt påkledd under et pledd på sofaen og hakket tenner.

Vi ble enige om at jeg skulle være hjemme over natten, og komme til samtale hos han i dressen neste formiddag.

Du har prøvd å hjelpe deg selv du?

Han var ikke psykolog eller lege, han som tok imot meg på det psykiatriske sykehuset dagen derpå. Var han psykiatrisk sykepleier? Sosionom?

Vel, det var ikke så nøye. Selv uten dress hadde jeg tillit til at han ville hjelpe meg. Han hadde sett meg på mitt mest sårbare allerede, så jeg hadde ingenting å skjule.

Kanskje var det derfor all gørra rant ut av meg? Alt det fæle jeg hadde opplevd, alt det fæle jeg hadde gjort, alt det fæle jeg var. Det bare rant ut på det kontoret.

Det tok dager, uker, måneder å få alt ut. Han holdt meg til han hadde fått sendt meg videre i systemet, til en riktig psykolog.

Jeg tenker stadig på en ting han sa til meg etter første time på kontoret;

«Du har virkelig prøvd å hjelpe deg selv i livet, Katarina, og det er bra. Men hvorfor har du ikke hatt tillit til at vi i helsevesenet kunne hjelpe deg?»

Min umiddelbare respons var «Jeg trodde ikke jeg kvalifiserte til hjelp i helsevesenet. Jeg er jo ikke psyk nok.»

Den virkelige kampen

Jeg var psyk nok, skulle det vise seg.

Psyk nok til å gå to år i ukentlige samtaler med psykolog i voksenpsykiatrien, psyk nok til psykiatrisk fysioterapi, psyk nok til gruppeterapi og kurs, psyk nok til medisiner, psyk nok til å bli erklært arbeidsufør. Det siste også delt skyld med at jeg hadde vært kreftsyk og mistet synet på ett øye, og fått kronisk migrene, som følge av stråleskader etter kreftbehandlingen.

Jeg gjemte min psyke bak at jeg var syk, for det var lettest sånn. Ordet «kreft» har så mye kraft. Så hvis man nevner det ordet, slutter folk å spørre mer. Og jeg slapp å si noe om at jeg var psyk også.

Men min kamp mot kreften kan ikke måle seg med den krigen som har utspilt seg med min indre uro. Jeg har kjempet og sloss, sørget og grått, skammet meg og gjemt meg, gitt opp og overgitt meg, bannet og bedt til høyere makter og til slutt funnet en slags fred.

Livredd, men ikke i fare

Jeg har funnet fred med at jeg alltid vil kjempe med psyken, selv om krigen er over. Jeg må pleie mine sår og kløende arr på daglig basis. Jeg må ta de medisinene og vitaminene som hjelper mot de verste plagene. Jeg må trene og restituere kropp og psyke hver eneste dag.

Treningen gjør at toleransevinduet mitt blir stadig bredere, og fryktresponsene stadig sjeldnere. Jeg vet nå at jeg ikke er i fare, alle de gangene jeg føler meg livredd. Noen ganger er det bare gamle traumer som fyrer signalstoffer ut i kroppen.

Jeg har lært meg å lytte til kroppens signaler, og tyr til ulike typer førstehjelp når nøden er akutt. Pusten er alltid det første jeg tar ut av førstehjelpsskrinet, deretter kan jeg vurdere videre tiltak.

Samtaleterapi

Et viktig tiltak for min psykiske helse tidlig i forløpet var samtaleterapi.

Når jeg omsider kom meg fremst i køen for psykologhjelp i voksenpsykiatrien og så møtte psykologen min i døra, visste jeg lite om den reisen som lå foran meg. Den dama skulle bli min «personlige trener» for mental muskelbygging de neste to årene av mitt liv.

Etter ei stund i terapi møtte jeg også meg selv i døra opptil flere ganger. Min psykolog var dyktig på den måten, hun lot meg ikke sulle meg mer inn i min egen elendighet, men satte meg til ansvar for min egen adferd og mitt eget liv. Det gjorde vondt der og da, men det var det som skulle til for min del.

Jeg husker hun avbrøt meg en gang da jeg malte min identitet inn i jobben.
«At du er dyktig i jobben din, imponerer ikke meg i det hele tatt. Jeg vil vite hvem du er».

Kompleks posttraumatisk lidelse (PTSD)

«Hvem jeg er» er fremdeles et konsept jeg sliter med å finne et enkelt svar på. For selv om jeg har vasket av meg min jobbidentitet, og generelt navigerer bedre i dag, kan livet fremdeles føles vanskelig og komplekst. Det er det også gode grunner til at det gjør.

I terapien rullet gjentagende traumatiske hendelser fra min oppvekst opp. Samtidig gikk jeg rundt i livet og re-traumatisere meg selv med destruktive valg og mønster. Da spesielt i mine romantiske relasjoner.

Selv om jeg forsto at mine reaktive mønstre i relasjoner handlet om hendelser fra fortiden som jeg ikke hadde klart å fordøye, var det vanskelig å se hvordan jeg skulle komme ut av det. Jeg distanserte meg ofte fra disse problemene ved å jobbe, og på den måten oppsto også en jobbavhengighet. Jeg hadde ofte følelsen av å være med på en emosjonell berg- og dalbane som aldri tok slutt.

Psykologen min skrev etter hvert diagnosen kompleks posttraumatisk lidelse (kompleks PTSD)* i mine papirer. Diagnosen har hjulpet meg å forstå mine reaksjonsmønstre bedre, noe som har vært viktig for å kunne bryte ut av dem.

Tilbake til nåtid

Parallelt med samtaleterapi fikk jeg også delta på et kurs om kompleks PTSD sammen med andre med samme diagnose. I undervisningen gikk vi gjennom boka «Tilbake til nåtid» kapittel for kapittel over 20 uker.

Første gang jeg begynte å lese i boka fikk jeg frysninger over hele kroppen. Den forklarte jo meg ned i minste detalj. Og i møte med de andre ble jeg også klar over at det var flere som meg.

Det var vondt å møte de andres historier og traumer, og samtidig godt å føle fellesskap med noen som virkelig kunne forstå hvordan jeg hadde det inni meg.

Når jeg så på gruppemedlemmene rundt meg så jeg helt normale og ressurssterke mennesker, og samtidig la jeg merke til at de hadde de samme nervøse skjelvingene som jeg kan ha. Det ble mye gjenkjennbar fliring når en av oss skulle prøve å helle i koppene på møtebordet, eller ta en slurk av kaffen.

Skjelvende, og med en god porsjon selvironi, kom vi stadig oftere tilbake til nåtid sammen.

Diagnose: meg

Jeg hvilte meg en stund på dette fellesskapet og på min nyervervede diagnose. Det ble ikke direkte en hvilepute, så mye uro som den diagnosen fører med seg. Men det ble på en måte et fripass til å trekke meg bort fra verden.

Så jeg trakk meg bort. Koronaen hjalp meg ytterligere å legitimere denne tilbaketrekningen. Men da den ytre verden åpnet opp igjen etter pandemien var jeg fremdeles lukket inne i meg selv en stund til. Av bedre grunner.

Våren 2020 startet jeg på en indre reise som har ført meg til det øyeblikket, hvor jeg nå sitter og skriver disse ordene på min nettside, blottet for skam over det jeg skriver om. Det hadde jeg ikke kunne forestilt meg den nyttårsaftenen i 2018.

Det har vært en lang reise derfra; gjennom urolig farvann, livsfarlige øyeblikk, dyrekjøpt visdom og alskens utfordringer. Men jeg har møtt mange hjelpere på min vei, som har gjort denne reisen til et sant eventyr.

Og jeg har lært at jeg ikke er diagnosene mine. Jeg er heller ikke jobben min. Jeg er meg.

Alt annet er bare forutsetninger i livet mitt.

Jeg vant livet mitt

På kanten av stupet sto forutsetningene mine og dyttet meg i ryggen. I dag er de min lekeplass for utvikling. Det skal jeg nok snakke mer om en annen gang. Men akkurat nå vil jeg snakke om den største premien jeg har vunnet; livet mitt.

Jeg kunne valgt å hoppe utenfor stupet, og da hadde de fire siste årene ikke vært for min del.

For et tap det hadde vært, først og fremst for meg selv. Og forståelig nok for mine elskede barn og alle andre som er glad i meg.

Vi som lever på jorda, vant et utenkelig lotteri. Jeg hørte på radioen for et par dager siden at oddsen er 1: quadrillioner for at akkurat du ble født. Likevel er noen av oss, eller kanskje de aller fleste av oss, ganske så slurvete med den gevinsten.

Vi velger kanskje ikke å bli født, og vi kommer alle til å dø en dag. Men imellom liv og død skal vi leve.

Jeg prøver nå å leve med det jeg vant i livets lotteri på best mulig måte for meg.

Veien min videre

Jeg er overbevist om at jeg og du og alle kan ha et godt liv i dag, selv om det har skjedd fæle ting før. Jeg erfarer den virkeligheten. De valgene hver av oss tar i dag er med på å forme vår nåtid i fremtiden.

Jeg har etter hvert innsett at jeg ikke er en kriger, men en fredsarbeider. Jeg er ferdig med å kjempe mot mine fysiske og psykiske sykdommer. Nå jobber jeg på lag med plagene, og gjør mening av det.

Denne bloggen er en forsiktig, og heller modig(!?), fortsettelse på mitt indre, og ytre, fredsarbeid. Jeg skriver på ei bok om min reise med kompleks PTSD, som kommer ut når den og jeg er klar. Og jeg utdanner meg til å bli sertifisert NLP Coach, noe som virkelig kjennes ut å være min livsoppgave og min vei videre.

Kanskje kan også mine historier inspirere deg på din vei? Jeg håper det.

Alt vel,
Katarina

Det er gode grunner
til at du har det
som du har det,
og gode grunner
til å gjøre det beste
ut av det du har.
– KHB –

Kjenner du på vanskelige følelser eller begrensninger i livet? Da vil jeg si dette til deg;

Du er den viktigste personen i ditt liv, vær god mot deg. Du har ressursene du trenger i deg til å hjelpe deg selv til et bedre liv. Noen ganger betyr det at du må be andre om hjelp.

Hva er kompleks PTSD?

*Posttraumatisk stresslidelse er i følge NHI «en reaksjon på et alvorlig eller langvarig psykisk traume. Symptomer inkluderer gjenopplevelse av hendelsen, unngåelse av stimuli eller situasjoner som forbindes med hendelsen, og vedvarende psykisk aktivering».

https://nhi.no/sykdommer/kirurgi/skader/posttraumatisk-stressforstyrrelse/

Kompleks PTSD er spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn, og brukes om personer som i tillegg til andre kriterier for PTSD har utviklet et negativt syn på seg selv. De har ofte store problemer med humørregulering, og kan ha vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og nærhet til andre.

https://www.ptsdnor.no/ptsd-vold-og-overgrep/